Johan Halmrast – mer mangfoldig enn mange har vært klar over

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Salmedikteren Johan Halmrast og teksten «Maria Magdalenas jubel» har vært en slags motor i mitt litterære/journalistiske virke i mange år.

Jeg har gitt ut to bøker om mannen og salmen (1990 og 2016).
Jeg har ikke oversikt over hvor mange artikler jeg har skrevet om ham eller hvor ofte jeg har kåsert/holdt foredrag om temaet. (Når jeg sier «har ikke oversikt» betyr ikke det at det «ikke er tall på» artikler og/eller foredrag. Det betyr bare at jeg sitter ikke på en slik oversikt selv).
I Krigsropets påskenummer for i år har jeg en slik artikkel igjen, med en god del nytt stoff i forhold til det jeg har publisert tidligere.

Jeg har også sendt en artikkel til Norsk Oversetterleksikon om Halmrast som oversetter.

I
Teksten til «Maria Magdalenas jubel» - bedre kjent som «Å, salige stund uten like» - ble publisert i 1890, og kom med i en sangsamling året etter.
I 1895 sto teksten i salmeboka til det som da ennå het Det Norske Misjonsforbund.
Rent tilfeldig oppdaget jeg forleden at det samme året – 1895 – sto teksten i Krigsropets påskenummer (nr. 15, 1895).
Ingen forfatter var kreditert.
Senere sto teksten en rekke ganger i Krigsropets påskeutgaver. Jeg har notert 1906, 1907, 1908, 1910, 1912 og 1913.
I 1910-utgaven sto også hvem som hadde skrevet teksten.
Kanskje Halmrast hadde kontaktet redaksjonen og bedt om det?
Det er ren gjetting, men som jeg også skriver både i bøkene og andre sammenhenger: Det var god kontakt mellom Halmrast og flere personer i Frelsesarmeen.
Kanskje fikk han et lite honorar for bruken av teksten? Det vet jeg heller ikke, men jeg må vel si at jeg håper det.

II
Etter Halmrasts død i 1912 sto teksten i Krigsropets påskenummer i alle utgavene mellom 1916 og 1919.
Etter det har sangen selvsagt stått mange ganger, både i Krigsropet og i andre blader, for ikke å nevne alle sang- og salmebøkene den har stått i og alle innspillingene som har vært gjort.
Hadde de samme reglene for opphavsrett og godtgjøring som man har i dag eksistert da Halmrast levde og virket, ville han vært, om ikke rik, så hatt en god inntekt.
I Frelsesarmeens sangbok kom sangen i 1898.

III
Jeg har alt skrevet to bøker om mannen og salmen.
En tid vurderte jeg å skrive en roman om ham også – da ville det blitt tre bøker, med romanen som nummer to.
Det ble det ikke noe av.
Da jeg skrev boka om en annen salmedikter, Elevine Heede (2020), kom jeg over en informasjon om en som hadde hatt en plan om å skrive en roman om henne også.
Den ble det heller ikke noe av.
Når det er sagt: Det er nok mer stoff til en roman i Johan Halmrasts liv enn i Elevine Heede sitt.
Elevine hadde en trygg økonomi; Halmrast levde nærmest fra hånd til munn.
Han måtte spille det som fantes av strenger for en fattig litterat: Oversettelser, dikt, salmer, romaner, avisartikler.

IV
Selv kokebøker skrev han og ga ut under det kvinnelige pseudonym Marie Larsen
Den første het «Kokebok for husmødre i by og bygd. Veiledning til paa letteste og billigste maate at tilberede kraftig og velsmakende mat samt anvisning til baking, syltning og tilberedning av fruktvine» og kom i 1896. 30 år senere kom den i ny utgave. Da var Halmrast død og utgivelsen var ren netto for forlegger P. Omtvedt.
Året etter, i 1897, ga Halmrast, under samme pseudonym, en ny kokebok: «Kogebog for mindre Husholdninger : Veiledning til paa letteste og billigste Maade at tilberede kraftig og velsmagende Mad samt Anvisning til Bagning og Syltning».
Dermed foregrep han, med godt over 100 års margin, en kokeboktrend som er relativt ny: Kokebøker for studenter og kokebøker for hybelboere.

V
I 1898 ga Halmrast ut en roman som het «Hans Mangfoldig».
Det var én av i hvert fall fire romaner som kom ut det året.
Tittelen kunne kanskje passe på Halmrast selv?
Om det blir en tredje bok om Halmrast fra denne forfatter?
Jeg vil ikke være kategorisk, verken den ene eller andre veien.
Kanskje en ny utgave av boka fra 2016, supplert med ny informasjon som er kommet til senere?
Kanskje en ny tittel også?
Kanskje det tilmed kunne gjøres et forskningsprosjekt på denne mangfoldige litteraten?

Den ballen får andre ta.

Lindtveit, 3. april 2024

En mann og hans salme

Denne teksten ble publisert første gang i Krigsropets påskenummer (nr. 16) i 1995. Senere brukte jeg første del av den i boka «Jeg som er ringest blant ringe» som kom ut i 2016. Når jeg tar dette fram igjen nå, er det fordi det i år - 2020 - er 130 år siden salmen «Maria Magdalenas jubel» ble skrevet.

Den klare vårluften slo imot ham da han kom ut av møtelokaler. Han trakk den, dypt inn i lungene. En gang. To ganger. Sola var akkurat kommet opp, sola som de gamle sa danset av glede når den sto opp påskemorgen. Han kunne ikke se at den danset, men kanskje hadde den danset fra seg for denne gang. Han smilte litt av sine egne tanker. Om ikke sola danset, så hadde han lyst til å danse. Danse og juble. «Lov Herren med dans!» Sto det ikke slik i Salmenes bok? Jo visst!

- Han lever!
Han sa de to ordene inni seg. - Johan! Han lever!
Så sa han dem høyt, men likevel lavt: - Han lever!
Høyere: - Han lever!
Enda høyere: - Han lever!

En mann som gikk forbi, snudde seg, så litt forbauset på ham. – Ja visst, mumlet han, lettet liksom litt på hatten, og satte opp farten.

Han begynte å gå selv også. Folk begynte å komme ut av møtelokaler, og han ville ikke snakke med noen, ville ikke snakkes til av noen heller. Han ville bevare - hva skulle han kalle det - «seiersrusen», gleden, fryden ... Han ville bevare det ublandet. Han begynte å gå hjemover. Nikket bare til dem som ropte «Gledelig påske, Halmrast!» Nikket, og viftet litt med den ene hånden. Han lever! Han lever! Han lever!
Med hvert skritt han tok, slo han de to ordene fast for seg selv. Han lever! Han lever! Slik måtte hun ha følt det, kvinnen det var blitt snakket om i prekenen. Maria. Maria Magdalena. Hun som hadde ligget så dypt nede i synd, men som Jesus hadde befridd. Henne var det engelen hadde betrodd budskapet: Han er ikke her! Han er oppstanden.
For et øyeblikk det måtte ha vært! Å, salige stund uten like, han lever, han lever ennu ...
Der hadde han ordene. Han måtte ikke glemme dem. Måtte ikke glemme dem! Nå var han straks hjemme, og da skulle han skrive dem ned.

Oppe på loftsrommet sitt satte han seg til bordet.
Papir lå der, og en blyant.
Den var spiss, det var bra!
Han satte den til papiret.
«Maria Magdalenas jubel», skrev han. Det var overskriften.
Hvordan var det igjen:
«Å, salige stund uten like ... ».
Der var det.
Han hadde det: « ... han lever, han lever ennu.»

Så kom resten:
«Han vandrer i seierens rike,
min sjel, hvorfor sørger da du?
Han er ikke lenger i graven hvor bleknet i døden han lå.
Jeg levende så ham i hagen,
og aldri så skjønn jeg ham så.»

Hva var det predikanten hadde lagt slik vekt på i talen sin?
- Du må ikke la deg nøyes med at du har sett den oppstandne. Det kan du ikke holde for deg selv. Du må bringe det videre: Si det til andre. Fortelle at han lever.

Han skrev videre:
«Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord.
Tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære!
Å, kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.»

Men predikanten hadde hatt mer på hjertet:
- Det er en levende Frelser vi hyller denne påskemorgen.
Levende, ikke død.
Ikke den korsfestede, men den oppstandne.
Ikke den lidende, men den seirende.
Korsfestelsen har vært.
Lidelsen har skjedd.
Men oppstandelsen og seieren er her og nå.

Her og nå, sa han. Johan skrev:
« ... du søkte din trøst i den døde
og dvelte ved gravnatten kun.
Så fikk du den levende møte!
Å, salige, salige stund.»

Han la fra seg blyanten.
Leste over versene.
Rettet en skrivefeil.
La arket fra seg igjen.
Så på det enda en gang.
Reiste seg og kjente at han var sliten.
Skulle tro om musikklærer A. M. Hanche ville trykke det i Sangertidende? Kanskje han fant en melodi som passet også?

***

Kanskje var det slik det skjedde?
Under inntrykket av den forkynnelsen en ung mann hørte en påskemorgen.
Den unge mannen het Johan Halmrast.
Han var 24 år gammel, og hadde om lag ti år tidligere kommet til Kristiania fra Lillehammer.
Nå levde han av å skrive.
Små artikler til avisene, små dikt og fortellinger til magasinene.
Korrekturoppdrag.
Det ga mat på bordet, selv om det kunne være lite mat på et dårlig bord.
På Lillehammer hadde det vært annerledes. Der hadde far vært en aktet og velstående forretningsmann, men så gikk han konkurs, og de måtte flytte til Kristiania.

Johan Halmrast ble født 2. februar 1866 som den nest eldste av fem barn.
De fleste var sterke og spreke, men Johan var unntaket.
Noen kroppsarbeider kunne han aldri bli, småvokst som har var, nesten dverg, med pukkelrygg, svake lunger og deformerte hender. Men hodet hans var jo i orden. Han kunne skrive. Så en penn måtte den holde, den rare høyre hånden der flere av fingrene liksom hadde grodd sammen.

Første vers av «Maria Magdalenas jubel» sto på trykk i Sangertidende i 1890, samme år som sangen ble skrevet. Allerede da var den koblet til den melodien av Kristian Wendelborg som siden har fulgt den.
Johan Halmrast var en produktiv skribent. Han skrev 30 romaner, og et utall noveller, salmer og dikt. Den lyriske virksomheten var det som lå hans hjerte nærmest, men det var også den han tjente minst på. I alt skal han ha skrevet mer enn 600 dikt.

Romaner
I 1896 begynte han å skrive romaner også. I årene fram til han døde i 1912, skrev han i gjennomsnitt to romaner i året.
Fortellingene hans var godt likt, men selv om de ble lest av mange, maktet de ikke å gjøre opphavsmannen rik.
De fleste bøkene kom. ut på eget forlag, og de ble spredd ved at han selv gikk fra dør til dør og solgte dem. Mange av dem ble til i form av hefter som kom med jevne mellomrom.
Det var den vanlige måten å produsere trivialitetslitteratur på ved århundreskiftet.
I 1904 fikk Halmrast for første gang fast jobb. Han ble ansatt som medarbeider i Norsk Ungdomsblad, og redaktøren presenterte ham som «den velkjente forfatter og journalist Johan Halmrast». Men i 40-årsalderen begynte de mange årene med skriving sent og tidlig å ta ut sin rett. Han ble stadig mer plaget av kramper i armene, og måtte slutte som fast medarbeider i Norsk Ungdomsblad.

Hadde det vært magert før, ble det ren armod nå. Johan Falkberget møtte ham på gata på Hammersborg en høstkveld i 1908. I 1936 skrev han om dette møtet i julenummeret til menighetsbladet «Kirkeklokken» på Røros: «Han kom bærende med en bylt i armene - den lignet en krukke. Klærne hans var blankslitte bar preg av en gavedress, kassert i en velstandsfamilie. Hodet formet seg i tåken og i det grønne gasslys uforholdsmessig stort. Ansiktet var blekt og alvorlig.»
Korrekturlesning og små petitkåserier var nå det eneste han maktet å gjøre. Ofte var det bare gode venners bistand og håndsrekninger som sto mellom ham og sulten. Ikke minst fikk han god hjelp fra sine venner i Frelsesarmeen.
Bernhard Fjærestrand var en av dem.

En underlig skrue. Alt han hadde lest! Alt han hadde greie på! Alle de lange samtalene de hadde, enten på kontoret hans i Krigsraabet, eller hjemme hos ham. Bernhard skrev også dikt. Fine dikt. Av og til leste de hverandres dikt høyt for hverandre. Andre ganger kom Bernhard med noen lange flak fra setteriet. «Godt du kom, Halmrast! Vi trenger at noen leser korrektur på dette.» Andre ganger skrev han noen ord på en lapp, brettet den sammen og ga ham. «Lever denne på suppekjøkkenet, så får du noe varmt i livet!» Han gjorde vel opp for seg og de tjenestene han mottok, men han satt ofte med følelsen at han var nesten for en tigger å regne. Det var ingen god følelse!

I romanen «Fabrikkgutten», som regnes som den beste av Johan Halmrasts romaner, og den som ennå så vidt huskes, reiste Halmrast Frelsesarmeen et takknemlighetens minnesmerke gjennom skildringen av frelsessoldaten Adolf, som er fortellingens «gode ånd».

I november 1912 fikk han lungebetennelse, og ble liggende på kvisthybelen.
Et fattigslig og strevsomt liv gjorde at det ikke var så mye motstandskraft igjen i den ennå ikke 47 år gamle kroppen.
Fredag 22. november døde han, og tirsdag 26. november ble han gravlagt på østre gravlund.
Flere aviser skrev pene minneord om ham, og faren og broren rykket inn dødsannonsen tre ganger. Men de eneste som kom i begravelsen var, foruten faren og broren, fire offiserer fra Frelsesarmeen.
Verken stein eller kors ble satt på graven, som lå umerket, og etter hvert glemt, i mer enn 50 år. Men pensjonert sokneprest Nils Høimyr klarte mot slutten av sitt liv å spore graven opp igjen, og lørdag 4. juni 1966 ble et minnesmerke avduket på østre gravlund. Frelsesarmeens hornmusikk fra Oslo 3. korps spilte, og Frelsesarmeens nestleder på den tiden, oberst Olav Jakobsen, var en av talerne.
Det var som en tråd ble knyttet tilbake til det lille følget som hadde vært til stede en kald novemberdag 54 år tidligere.

Johan Halmrast vil aldri kunne gå inn blant de store litteratene i norsk litteratur.
Heller ikke blant de store salmedikterne vil han bli husket.
Men ved én anledning slo inspirasjonen ned i ham med en kraft og intensitet som bare få diktere opplever.
Den inspirasjonen er blitt beskrevet som «en Patmos-opplevelse».
Ut av den Patmos-opplevelsen kom vår kanskje sterkeste påskedagssalme.

Hvem var Maria Magdalena?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Hun har gitt navn til den kanskje mest kjente og oftest sungne påskedagssalmen i både Norge og Norden.
Da «Å, salige stund uten like» ble publisert første gang i 1890 var det med tittelen «Maria Magdalenas jubel».
Hvem var denne Maria? Hva vet vi om henne?


Det var flere kvinner i Jesu nærhet som het Maria.
Det var hans mor, det var Maria i Betania, søsteren til Marta.
Det var en tredje Maria; hun identifiseres ved hjelp av sine sønner, «mor til Jakob og Josef», som det står.
Og så var det Maria Magdalena.
Tilnavnet hennes er en henvisning til stedet hun kom fra: Magdala (nå Majdal i Israel). I ettertid er dette tilnavnet blitt et kvinnenavn. En av mine tanter het Magda.
Det finnes også kvinner som heter Magdalena.
I land som Polen og Østerrike er det faktisk et forholdsvis vanlig navn.
Det er nok å nevne skiskyttere som Magdalena Neuner fra Tyskland eller Magdalena Forsberg fra Sverige.

Hvem var hun?
Maria Magdalena. Hvem var hun?
Evangelisten Lukas gir oss et lite glimt inn i hennes historie:
«I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv» (8, 1-3).
«Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av» - ut fra det kan vi anta at Maria hadde vært alvorlig, psykisk syk. Det er mer sannsynlig enn at hun skal ha vært enten en prostituert eller en meget vidløftig kvinne. Slik har hun ofte vært framstilt i folkefromheten og i forkynnelsen.
I Norge hadde man såkalte «Magdalenahjem» i så vel hovedstaden som i Bergen og Trondheim helt fram til 1920-tallet. Det var en «betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner», som det heter i Store Norske Leksikon.
At «vår» Maria hadde en slik bakgrunn, er dårlig begrunnet i det bibelske materialet, men det kan slås fast at hun hadde fått hjelp av Jesus, og at hun etter det hadde fulgt ham.
Hun må ha hatt en særstilling blant de kvinnelige disiplene.
Hun var til stede ved korsfestelsen og hun møtte den oppstandne.
Hun nevnes alltid når det blir referert til kvinnene rundt Jesus, og hun nevnes ofte først.
Og hun ble sendt avgårde med et budskap til alle de andre: «Gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud».

«Apostel for apostlene»
I oldkirken ble hun kalt «apostola apostolorum» - en apostel for apostlene.
Hun har vært vurdert som en av kirkens hellige kvinner helt siden urkirkens tid.
Hun er vernehelgen for kvinner, angrende synderinner, de forførte, frisører, gartnere, hanskemakere, parfymefabrikanter, vinhandlere, vindyrkere, blystøpere, bøkkere, ullvevere, fanger, elever og studenter, og for barn som har vanskelig for å lære å gå - for å ta det meste.
Vi kan identifisere oss med Maria Magdalena.
Hennes takknemlighet: Hun hadde opplevd at Jesus satte henne fri.
Hennes fortvilelse: «De har tatt Herren bort, og vi vet ikke hvor de har lagt ham», som hun sa da hun fant graven tom.
Hennes takknemlighet: Jeg har sett Herren. «Jeg levende så ham i haven - og aldri så skjønn jeg ham så!»

Salmen
Johan Halmrast, som skrev salmen «Maria Magdalenas jubel» ga aldri noen begrunnelse for hvorfor han valgte akkurat henne som sitt «talerør». Kanskje var det tilfeldig.
Johan Falkberget mente salmen sprang ut av det han kalte «en Patmosopplevelse». Kanskje ble den født mens forfatteren lyttet til en forkynnelse som tok utgangspunkt i nettopp møtet mellom Maria og den oppstandne Jesus.
Selv var Halmrast bare 24 år gammel da han skrev teksten, og mye kan tyde på at dette var den første litterære teksten han hadde på trykk. Samme år skrev han også den andre teksten som lever etter ham og som står i Norsk Salmebok: «Hen over jord et pilgrimstog».
Johan Halmrast var journalist. Han skulle skrive mye i årene fram til han døde, bare 46 år gammel i 1912, både dikt, romaner og oversettelser.

Reportasje
Men det er teksten om Maria Magdalenas jubel som huskes.
Den er blitt kalt «en reportasje fra påskemorgen».
Salmen er klassisk primærkildejournalistikk: Johan Halmrast har møtt et øyenvitne til oppstandelsen.
Det øyenvitnet var Maria Magdalena.

Litteratur:
Nils-Petter Enstad:
Jeg som er ringest blant ringe.
Johan Halmrast – mannen, forfatterskapet og salmen
(Sandnes, 2016)

Publisert i Agderposten 12. april 2017

Ferdig bok...

Så er boka ferdig og på vei ut til bokhandlere, medier og - håper jeg - leserne!

Det blir noen presentasjoner av den framover:

Torsdag 10. mars:
Oasen kontaktsenter, Lakkegata 15, Oslo
Innlegg ved forfatteren og respons ved Hans Arne Akerø

Onsdag 16. mars:
Ukens fest i Arendal korps.
Kåseri om boka
Servering - andakt

Påskeaften:
Kåseri/fordrag på Frelsesarmeens Over 60-samling på Strand Hotell, Fevik.

Bok

I dag, 28. desember 2015, har jeg fått beskjed om at mitt forlag i Sandnes, Commentum, vil gi ut manuskriptet jeg har skrevet om Johan Halmrast.

Boka har arbeidstittelen
«JEG SOM ER RINGEST BLANT RINGE
Johan Halmrast – mannen, forfatterskapet og salmen»

Jeg regner med at boka vil foreligge før påske.
Hva det blir med lansering og slikt, har jeg ikke noen klar forestilling om ennå.

En grav - anno 2015

I år er det 125 år siden Johan Halmrast publiserte første vers av «Å, salige stund uten like».

Jeg skal preke i Risør Frikirke første påskedag, og da skal jeg også si litt om denne salmen og salmedikteren. Den/de var ellers tema for min første bok, som kom ut i 1990 - 100 år etter at salmen ble skrevet.

Johan Halmrast levde fra 1866 til 1912. I 1966 samlet kristne journalister i Oslo, anført av Harald Stene-Dehlin, inn midler til å få reist en stein på Johan Halmrast sin grav. Den hadde vært umerket helt siden han døde mer enn 50 år før. Stenen kom opp.

Blant dem som deltok ved «avdukingen» var også Frelsesarmeens sjefsekretær og musikanter fra Oslo 3. korps. Frelsesarmeen og Halmrast sto hverandre nær - ting kan tyde på at slektninger av Halmrast ble med i Frelsesarmeen.

I går var jeg innom kontoret på Østre Gravlund for å høre om graven hans ennå finnes, og det gjør den faktisk. I mange år var det Kristelig Presselag som hadde ansvaret for at graven ble stelt. Den organisasjonen finnes ikke lenger, og det virker ikke som om noen har overtatt det ansvaret. På kontoret fikk jeg vite at Gravferdsetaten i Oslo enn så lenge vurderer graven som verneverdig.

Jeg fikk et kart av en hjelpsom dame på kontoret, fant graven og tok et par bilder. Jeg har fotografert den før også, men bildet over disse linjer viser graven slik den er pr. mars 2015.

Et lite paradoks, kanskje, at graven til ham som skrev så jublende om den tomme graven, ser såpass trist ut?

Oslo, 18. mars 2015
Nils-Petter Enstad

Bildet nedenfor viser avdukingen av gravsteinen i juni 1966

En gravstein

Av Nils-Petter Enstad

Lørdag 4. juni 1966, mer enn 50 år etter at han døde, fikk journalisten, forfatteren og salmedikteren Johan Halmrast omsider en stein på sin grav på Østre gravlund i Oslo. Blant talerne var Harald Stene-Dehlin, den gang formann i Norges Kristelige Presselag, og oberst Olav Jakobsen, Frelsesarmeens sjefsekretær i Norge. Det må ha vært en grå junidag; alle hadde frakk på og noen hadde paraply, selv om den var nedslått. Hornmusikanter fra Oslo 3. korps spilte ved den enkle markeringen.

Johan Halmrast skrev mye – 800 dikt, 30 romaner, pluss, pluss. Omtrent det eneste som huskes er det Stene-Dehlin ved denne anledning kalte «en reportasje i vers fra påskemorgen». Det er salmen «Å, salige stund uten like». Den synes i kirker, bedehus og forsamlingslokaler hver eneste påske.

Johan Halmrast var bare 46 år da han døde i november 1912. Da han ble begravet, var hans far, hans bror og fire venner fra Frelsesarmeen de eneste som møtte fram. På loftsrommet der han bodde fant man to sekker med upubliserte manuskripter. De ble brent ulest. Selv om det kanskje legger en ekstra dimensjon til mannens tragiske skjebne med en slik handling, må man samtidig – ut fra det som faktisk ble trykt – kunne slå fast at Johan Halmrast var ingen «stor» forfatter, verken som salmedikter eller romanforfatter. Men en tekst er blitt stående. Og den står fremdeles.

Om gravsteinen står ennå, er jeg litt usikker på. Som kasserer og senere formann i Norges Kristelig Medielag (tidligere Norges kristelige presselag) har jeg anvist den årlige avgiften for graven; det var presselaget som fikk steinen reist og tok ansvaret for den. Men laget eksisterer ikke lenger, og sist jeg så graven og fotograferte den, ble det snakket om at graven vel var moden for sletting.

Johan Halmrast var tema for min aller første bok: «…så fikk du den levende møte» (Ansgar Forlag, 1990). Det er en enkel bok på knapt 30 sider. Og jeg er aldri blitt helt ferdig med fortellingen om Johan Halmrast. I 2016 vil det være 150 år siden han ble født. Kanskje kommer det en ny bok da….

Bildet viser, fra venstre: Oberst Olav Jakobsen, pastor Gustav Halmrast (en slektning av Johan Halmrast fra USA) og journalist og formann i Norges Kristelige Presselag, Harald Stene-Dehlin (Faksimile fra Krigsropet).