tirsdag 11. april 2017

Hvem var Maria Magdalena?


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Hun har gitt navn til den kanskje mest kjente og oftest sungne påskedagssalmen i både Norge og Norden.
Da «Å, salige stund uten like» ble publisert første gang i 1890 var det med tittelen «Maria Magdalenas jubel».
Hvem var denne Maria? Hva vet vi om henne?



Det var flere kvinner i Jesu nærhet som het Maria.
Det var hans mor, det var Maria i Betania, søsteren til Marta.
Det var en tredje Maria; hun identifiseres ved hjelp av sine sønner, «mor til Jakob og Josef», som det står.
Og så var det Maria Magdalena.
Tilnavnet hennes er en henvisning til stedet hun kom fra: Magdala (nå Majdal i Israel). I ettertid er dette tilnavnet blitt et kvinnenavn. En av mine tanter het Magda.
Det finnes også kvinner som heter Magdalena.
I land som Polen og Østerrike er det faktisk et forholdsvis vanlig navn.
Det er nok å nevne skiskyttere som Magdalena Neuner fra Tyskland eller Magdalena Forsberg fra Sverige.

Hvem var hun?
Maria Magdalena. Hvem var hun?
Evangelisten Lukas gir oss et lite glimt inn i hennes historie:
«I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv» (8, 1-3).
«Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av» - ut fra det kan vi anta at Maria hadde vært alvorlig, psykisk syk. Det er mer sannsynlig enn at hun skal ha vært enten en prostituert eller en meget vidløftig kvinne. Slik har hun ofte vært framstilt i folkefromheten og i forkynnelsen.
I Norge hadde man såkalte «Magdalenahjem» i så vel hovedstaden som i Bergen og Trondheim helt fram til 1920-tallet. Det var en «betegnelse på tidligere tiders redningshjem for «falne» og «løsaktige» kvinner», som det heter i Store Norske Leksikon.
At «vår» Maria hadde en slik bakgrunn, er dårlig begrunnet i det bibelske materialet, men det kan slås fast at hun hadde fått hjelp av Jesus, og at hun etter det hadde fulgt ham.
Hun må ha hatt en særstilling blant de kvinnelige disiplene.
Hun var til stede ved korsfestelsen og hun møtte den oppstandne.
Hun nevnes alltid når det blir referert til kvinnene rundt Jesus, og hun nevnes ofte først.
Og hun ble sendt avgårde med et budskap til alle de andre: «Gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud».

«Apostel for apostlene»
I oldkirken ble hun kalt «apostola apostolorum» - en apostel for apostlene.
Hun har vært vurdert som en av kirkens hellige kvinner helt siden urkirkens tid.
Hun er vernehelgen for kvinner, angrende synderinner, de forførte, frisører, gartnere, hanskemakere, parfymefabrikanter, vinhandlere, vindyrkere, blystøpere, bøkkere, ullvevere, fanger, elever og studenter, og for barn som har vanskelig for å lære å gå - for å ta det meste.
Vi kan identifisere oss med Maria Magdalena.
Hennes takknemlighet: Hun hadde opplevd at Jesus satte henne fri.
Hennes fortvilelse: «De har tatt Herren bort, og vi vet ikke hvor de har lagt ham», som hun sa da hun fant graven tom.
Hennes takknemlighet: Jeg har sett Herren. «Jeg levende så ham i haven - og aldri så skjønn jeg ham så!»

Salmen
Johan Halmrast, som skrev salmen «Maria Magdalenas jubel» ga aldri noen begrunnelse for hvorfor han valgte akkurat henne som sitt «talerør». Kanskje var det tilfeldig.
Johan Falkberget mente salmen sprang ut av det han kalte «en Patmosopplevelse». Kanskje ble den født mens forfatteren lyttet til en forkynnelse som tok utgangspunkt i nettopp møtet mellom Maria og den oppstandne Jesus.
Selv var Halmrast bare 24 år gammel da han skrev teksten, og mye kan tyde på at dette var den første litterære teksten han hadde på trykk. Samme år skrev han også den andre teksten som lever etter ham og som står i Norsk Salmebok: «Hen over jord et pilgrimstog».
Johan Halmrast var journalist. Han skulle skrive mye i årene fram til han døde, bare 46 år gammel i 1912, både dikt, romaner og oversettelser.

Reportasje
Men det er teksten om Maria Magdalenas jubel som huskes.
Den er blitt kalt «en reportasje fra påskemorgen».
Salmen er klassisk primærkildejournalistikk: Johan Halmrast har møtt et øyenvitne til oppstandelsen.
Det øyenvitnet var Maria Magdalena.


Litteratur:
Nils-Petter Enstad:
Jeg som er ringest blant ringe.
Johan Halmrast – mannen, forfatterskapet og salmen
(Sandnes, 2016)

Publisert i Agderposten 12. april 2017

onsdag 24. februar 2016

Ferdig bok...




Så er boka ferdig og på vei ut til bokhandlere, medier og - håper jeg - leserne!

Det blir noen presentasjoner av den framover:

Torsdag 10. mars:

Oasen kontaktsenter, Lakkegata 15, Oslo
Innlegg ved forfatteren og respons ved Hans Arne Akerø

Onsdag 16. mars:
Ukens fest i Arendal korps.
Kåseri om boka
Servering - andakt

Påskeaften:
Kåseri/fordrag på Frelsesarmeens Over 60-samling på Strand Hotell, Fevik.

mandag 28. desember 2015

Bok



I dag, 28. desember 2015, har jeg fått beskjed om at mitt forlag i Sandnes, Commentum, vil gi ut manuskriptet jeg har skrevet om Johan Halmrast.

Boka har arbeidstittelen
«JEG SOM ER RINGEST BLANT RINGE
Johan Halmrast – mannen, forfatterskapet og salmen»

Jeg regner med at boka vil foreligge før påske.
Hva det blir med lansering og slikt, har jeg ikke noen klar forestilling om ennå.



onsdag 18. mars 2015

En grav - anno 2015




I år er det 125 år siden Johan Halmrast publiserte første vers av «Å, salige stund uten like».

Jeg skal preke i Risør Frikirke første påskedag, og da skal jeg også si litt om denne salmen og salmedikteren. Den/de var ellers tema for min første bok, som kom ut i 1990 - 100 år etter at salmen ble skrevet.

Johan Halmrast levde fra 1866 til 1912. I 1966 samlet kristne journalister i Oslo, anført av Harald Stene-Dehlin, inn midler til å få reist en stein på Johan Halmrast sin grav. Den hadde vært umerket helt siden han døde mer enn 50 år før. Stenen kom opp.

Blant dem som deltok ved «avdukingen» var også Frelsesarmeens sjefsekretær og musikanter fra Oslo 3. korps. Frelsesarmeen og Halmrast sto hverandre nær - ting kan tyde på at slektninger av Halmrast ble med i Frelsesarmeen.

I går var jeg innom kontoret på Østre Gravlund for å høre om graven hans ennå finnes, og det gjør den faktisk. I mange år var det Kristelig Presselag som hadde ansvaret for at graven ble stelt. Den organisasjonen finnes ikke lenger, og det virker ikke som om noen har overtatt det ansvaret. På kontoret fikk jeg vite at Gravferdsetaten i Oslo enn så lenge vurderer graven som verneverdig.

Jeg fikk et kart av en hjelpsom dame på kontoret, fant graven og tok et par bilder. Jeg har fotografert den før også, men bildet over disse linjer viser graven slik den er pr. mars 2015.

Et lite paradoks, kanskje, at graven til ham som skrev så jublende om den tomme graven, ser såpass trist ut?

Oslo, 18. mars 2015
Nils-Petter Enstad

Bildet nedenfor viser avdukingen av gravsteinen i juni 1966

tirsdag 7. januar 2014

En gravstein



Av Nils-Petter Enstad

Lørdag 4. juni 1966, mer enn 50 år etter at han døde, fikk journalisten, forfatteren og salmedikteren Johan Halmrast omsider en stein på sin grav på Østre gravlund i Oslo. Blant talerne var Harald Stene-Dehlin, den gang formann i Norges Kristelige Presselag, og oberst Olav Jakobsen, Frelsesarmeens sjefsekretær i Norge. Det må ha vært en grå junidag; alle hadde frakk på og noen hadde paraply, selv om den var nedslått. Hornmusikanter fra Oslo 3. korps spilte ved den enkle markeringen
.

Johan Halmrast skrev mye – 800 dikt, 30 romaner, pluss, pluss. Omtrent det eneste som huskes er det Stene-Dehlin ved denne anledning kalte «en reportasje i vers fra påskemorgen». Det er salmen «Å, salige stund uten like». Den synes i kirker, bedehus og forsamlingslokaler hver eneste påske.

Johan Halmrast var bare 46 år da han døde i november 1912. Da han ble begravet, var hans far, hans bror og fire venner fra Frelsesarmeen de eneste som møtte fram. På loftsrommet der han bodde fant man to sekker med upubliserte manuskripter. De ble brent ulest. Selv om det kanskje legger en ekstra dimensjon til mannens tragiske skjebne med en slik handling, må man samtidig – ut fra det som faktisk ble trykt – kunne slå fast at Johan Halmrast var ingen «stor» forfatter, verken som salmedikter eller romanforfatter. Men en tekst er blitt stående. Og den står fremdeles.

Om gravsteinen står ennå, er jeg litt usikker på. Som kasserer og senere formann i Norges Kristelig Medielag (tidligere Norges kristelige presselag) har jeg anvist den årlige avgiften for graven; det var presselaget som fikk steinen reist og tok ansvaret for den. Men laget eksisterer ikke lenger, og sist jeg så graven og fotograferte den, ble det snakket om at graven vel var moden for sletting.

Johan Halmrast var tema for min aller første bok: «…så fikk du den levende møte» (Ansgar Forlag, 1990). Det er en enkel bok på knapt 30 sider. Og jeg er aldri blitt helt ferdig med fortellingen om Johan Halmrast. I 2016 vil det være 150 år siden han ble født. Kanskje kommer det en ny bok da….

Bildet viser, fra venstre: Oberst Olav Jakobsen, pastor Gustav Halmrast (en slektning av Johan Halmrast fra USA) og journalist og formann i Norges Kristelige Presselag, Harald Stene-Dehlin (Faksimile fra Krigsropet).

søndag 8. september 2013

Nytt forsøk?

I 2016 vil det være 150 år siden Johan Halmrast ble født. Jeg har funnet fram igjen mappen med notater og klipp, så kanskje det blir en ny Halmrast-bok i 2016?

mandag 25. april 2011

Hvordan så han ut?



Det finnes så vidt man vet ingen fotografier av Johan Halmrast. Heller ingen samtidige tegninger eller portretter. Det eneste man har, er noen litt vage beskrivelser av en kortvokst mann - ”nærmest en dverg”, som en av kildene sier - med misdannede fingre og trolig en pukkel på ryggen.


Kunstneren Anders Færevåg laget en tegning for Kristelig Pressekontor for å illustrere en artikkel jeg skrev for dette byrået i sin tid. På signaturen kan det se ut som tegningen er fra 1990, men dette stemmer nok ikke. Da er ”98” en mer sannsynlig tolkning av årstallet i signaturen. Den tegningen er ment å synliggjøre Halmrast som ”øyenvitne” til møtet mellom Jesus og Maria Magdalena. Han sitter skjult av noen busker, ansiktsuttrykket er litt betatt; han er vitne til en vakker scene. I buskene har han et skrivebord, et blekkhus, penn og papir.
I Påskeboken 2000, gitt ut av Luther Forlag, har Bjarne Stoveland skrevet en artikkel om Halmrast og salmen hans. Artikkelen bærer preg av at forfatteren stort sett har basert seg på min bok om Halmrast, både når det gjelder poenger og formuleringer. Denne artikkelen var illustrert med et bilde (akvarell?) av Oscar Jansen. Han har vært inspirert av Falkbergets beskrivelse av Halmrast – en litt stakkarslig skikkelse under en gatelykt.