mandag 25. april 2011

Hvordan så han ut?



Det finnes så vidt man vet ingen fotografier av Johan Halmrast. Heller ingen samtidige tegninger eller portretter. Det eneste man har, er noen litt vage beskrivelser av en kortvokst mann - ”nærmest en dverg”, som en av kildene sier - med misdannede fingre og trolig en pukkel på ryggen.


Kunstneren Anders Færevåg laget en tegning for Kristelig Pressekontor for å illustrere en artikkel jeg skrev for dette byrået i sin tid. På signaturen kan det se ut som tegningen er fra 1990, men dette stemmer nok ikke. Da er ”98” en mer sannsynlig tolkning av årstallet i signaturen. Den tegningen er ment å synliggjøre Halmrast som ”øyenvitne” til møtet mellom Jesus og Maria Magdalena. Han sitter skjult av noen busker, ansiktsuttrykket er litt betatt; han er vitne til en vakker scene. I buskene har han et skrivebord, et blekkhus, penn og papir.
I Påskeboken 2000, gitt ut av Luther Forlag, har Bjarne Stoveland skrevet en artikkel om Halmrast og salmen hans. Artikkelen bærer preg av at forfatteren stort sett har basert seg på min bok om Halmrast, både når det gjelder poenger og formuleringer. Denne artikkelen var illustrert med et bilde (akvarell?) av Oscar Jansen. Han har vært inspirert av Falkbergets beskrivelse av Halmrast – en litt stakkarslig skikkelse under en gatelykt.

søndag 24. april 2011

REPORTASJE OG TABOROPPLEVELSE



Ingen vet hva som ga inspirasjon til teksten. Johan Falkberget mente den måtte springe ut av en Tabor-opplevelse. Andre har kalt den ”en reportasje fra påskemorgen”. Det er gått mer enn 120 år siden Johan Halmrast skrev påskesalmen framfor mange andre: ”Å, salige stund uten like”.

Hele sitt voksne liv strevde han for å skaffe seg et levebrød av det å skrive: Romaner, reportasjer og dikt. Da han døde, 46 år gammel, fant man to sekker med upubliserte manuskripter på det vesle loftsrommet der han bodde. De ble brent ulest. Selv ville han helst huskes som salmedikter. I Norsk Salmebok er han representert med to tekster. Det er ”Hen over jorden et pilgrimstog” og den han selv kalte ”Maria Magdalenas jubel”: Å, salige stund uten like. Med de tre versene satte Johan Halmrast ord på en erfaring som vil leve så lenge kristne mennesker ennå feirer påske.

KONKURS
Han ble født på Lillehammer i 1866. Hans far var en av byens rikeste kjøpmenn, men da Johan, som var nesteldst av fem barn, var 12 år gikk faren konkurs. Familien flyttet til Kristiania, og den svakelige Johan, som fram til da hadde levd et beskyttet liv hos foreldrene, måtte tidlig tenke på å forsørge seg selv. Noe fysisk arbeid kunne det ikke bli snakk om, men han var både intelligent og kreativ, og begynte å skrive. Han lærte seg flere språk ved selvstudium, oversatte bøker og skrev sine egne ting. Romanene hans var klassiske trivialitetsfortellinger, men alltid med et budskap som gikk i retning av det kristne.
Dypt religiøs som han var, skrev han mange rent kristne dikt og salmer.
Første vers av ”Maria Magdalenas jubel” sto på trykk i bladet ”Sangertidende” i 1890. Året etter sto alle tre versene i en sangsamling som het ”Noahs Due”. Av de 225 sangene i denne samlingen, hadde Halmrast skrevet 14. I 1906 forsøkte han å få støtte til et ambisiøst prosjekt, nemlig å skrive nye salmer til tekstene i andre tekstrekke. Sammen med henvendelsen lå et hefte med åtte salmer. Et eksemplar av dette heftet finnes i dag i biblioteket til Det teologiske Menighetsfakultet. Men støtten uteble, og det kom ikke flere salmer.

ROMANER
Han skrev mer enn 30 romaner. Flere av disse kom ut i nye opplag flere år etter hans død. I den satiriske romanen ”Bør Børson jr.” nevner Johan Falkberget Halmrast i samme åndedrag som Rudolf Muus og Jon Flatabø, to av de virkelig store navnene innen trivialitetslitteraturen. Han oversatte også Brødrene Grimms eventyr fra tysk til norsk.
De siste årene ble tunge. Han klarte ikke å skrive like mye som før, og venner i Frelsesarmeen skaffet ham små korrekturoppdrag og sørget for at han fikk mat i kroppen. I november 1912 døde han av lungebetennelse. Foruten faren og broren, var fire offiserer fra Frelsesarmeen de eneste som fulgte ham til graven. Lenge var graven ukjent, og man trodde den var slettet, men til 100-årsdagen hans i 1966, klarte man å lete den opp, og kristne journalister i Oslo-pressen bekostet en minnestein på graven. På steinen står det andre av de tre versene i den reportasjen fra påskemorgen som han formet ut 22 år tidligere.

Publisert av Kristelig Pressekontor i forbindelse med påsken 2010

FABRIKKGUTTEN


Forfatteren og journalisten Johan Halmrast (1866 – 1912) må ha vært en av de mest aktive og produktive deltakere i den underskogen av norsk litteraturhistorie som gjerne kalles ”kolportasjelitteraturen”.

Navnet fikk denne sjangeren fordi fortellingene ble distribuert som hefter som kom med 14 dagers mellomrom. Ofte ble disse heftene solgt både av forfatterne selv og av omvandrende kremmere som gikk rundt og tilbød dem. Mange tegnet seg abonnenter, og noe av sjangerens kjennetegn er en utstrakt bruk av det som gjerne kalles ”cliffhanger”. Det betyr at hvert hefte sluttet med en eller annen spennende situasjon som gjorde at man bare måtte ha det neste heftet også.
Dagens bokserier innen den såkalte kiosklitteraturen er redigert på samme måte, slik for så vidt også hørespillserier i radio og spenningsserier i fjernsynet er det. Det har vært skrevet en del om ”kolportasjelitteraturen” og dens forfattere, som hadde sin viktigste periode i årene fra 1880-tallet og fram mot 1920. Johan Halmrast er ikke blant dem som har vært mest i fokus av disse, men han hadde helt klart sitt publikum, han også. Men i motsetning til eksempelvis en kolportasjeforfatter som Rudolf Muus, skrev ikke Halmrast om forbrytelser og eksotiske eventyr; han skrev om hverdagsmennesker på Kristianias østkant, og deres store og små gleder. Og ikke minst var kristentroen en viktig motor i fortellingene hans.
I jobbetidssatiren ”Bør Børson jr.” fra 1920 har Johan Falkberget en liten hilsen til sin da for lengst avdøde navnebror, når han forteller om en omreisende bokselger som er kommet til bygda, og som blant annet selger bøker av Johan Halmrast. Det tyder på at Johan Halmrasts fortellinger fremdeles ble lest, nesten ti år etter hans død.

SKREV MYE
Jeg skrev for mange år siden et lite hefte om Johan Halmrast, der jeg forsøker å beskrive livet hans. Her skal bare nevnes at han hele livet skrev både fortellinger, dikt og artikler, og forsøkte å skape seg et levebrød av dette. I alt skrev han et 30-tall romaner. Mange av dem finnes nok ennå, men det er i Nasjonalbibliotekets depot, der de trolig bare er tilgjengelige for forskere. Men i forbindelse med 100-årsdagen for Halmrast fødsel, ble en av disse gitt ut i ny og omarbeidet utgave. Det var Fabrikkgutten – en Christiania-fortælling fra 1895. Den kom først ut i hefter som var bilag til bladet ”Ungdoms-Tiendende”, som Halmrast var knyttet til i noen år på 1890-tallet, både som journalist og i en periode også som redaktør. Senere kom den i bokform flere ganger, slik også flere av de andre fortellingene hans gjorde.
Det var en sokneprest Nils Høimyr som i de siste årene av sitt liv brukte mye tid på det vi kan kalle ”Halmrast-forskning”, og blant annet skrev en artikkel om ham i tidsskriftet ”Fast Grunn”. Han omarbeidet også ”Fabrikkgutten”, og Lunde Forlag ga den ut. Den kan fremdeles skaffes fra bibliotekene. Jubileumsutgivelsen har gitt ”Fabrikkgutten” en slags status som ”den beste” av Halmrast fortellinger. Hvor rettferdig en slik vurdering er, det være seg mot denne som andre av fortellingene hans, er det vanskelig å mene noe bestemt om (Noe av det håper jeg å kunne si noe mer om etter hvert som dette prosjektet får utvikle seg).

FLERE FORTELLINGER I ÉN
Handlingen i Fabrikkgutten er, som i så mange av tidens kolportasjeromaner, vevd sammen av flere fortellinger som til slutt utgjør én roman. Det er vel grunn til å tro at den omarbeidelsen som Nils Høimyr har gjort ikke minst bestod i at han lukte vekk en del av de ”unødvendige” fortellingene som slike romaner var fylt opp med, både for å fylle det enkelte hefte og for å kunne lage nye hefter så lenge det ennå var spørsmål etter dem. Når interessen dalte, gikk også fortellingen mot slutten – omtrent som i dagens såpeserier i fjernsynet.
I den nyeste versjonen består Fabrikkgutten av to klart atskilte fortellinger og en ”spin off”-fortelling. Hovedfortellingen er om den flittige, arbeidsomme og ikke minst gudfryktige Bernt Fremstad. Sidefortellingen er om den unge Thora, mens spin-off-fortellingen er om de intrigene fru Strandby lager for å skille datteren Margit fra Bernt, som hun er glad i, og i stedet få henne til å gifte seg med sin sjef, butikkeier Johnsen, som egentlig har rykte på seg som litt av en damevenn.
Thora, stakkar, har blitt ført ut i elendigheten av sin tidligere kjæreste Fredrik, og har endt opp som gatepike. Den unge frelsessoldaten Adolf kommer henne imidlertid til hjelp. Hun møter ingen fordømmelse hos ham, og sammen med et par andre frelsessoldater får han overtalt både Thora og Fredrik til å bli med på møte i Templet i Pilestredet. Der kneler begge to ved Frelsesarmeens botsbenk og får begynne et nytt liv. Og dermed er de også ute av historien.

SELVBIOGRAFISKE TREKK
For hovedpersonen i fortellingen er Bernt, som også er den tittelen på boka referer til. Han har vokst opp i forholdsvis enkle kår, men en gang satt familien hans bra i det. Faren hadde drevet sin egen virksomhet og hatt mange i arbeid, men fordi han hadde stilt opp for andre og kausjonert for lån, gikk han konkurs, og familien måtte flytte til Kristiania. Dette er hentet direkte ut av forfatterens egen biografi. Johan Halmrasts far hadde vært en stor forretningsmann på Lillehammer, men familien ble deklassert etter en konkurs på samme måte som Bernt Fremstads familie var blitt det.
Men Bernt lar verken bitterhet eller fattigdom knekke seg. Han er en arbeidsmaur som selger aviser etter skoletid, og begynner tidlig å arbeide på en fabrikk. Takket være sin dyktighet, flid og pålitelighet, vinner han fabrikkeierens tillit. Fabrikkeieren er barnløs, og kort før sin død bestemmer han at Bernt skal overta som eier den dagen han er borte. Hele tiden er det Margit som er hans hjertes utkårende. Hun vakler riktignok litt mellom utsiktene til å bli en vanlig fabrikkarbeiders kone, slik hun regner med det blir dersom hun og Bernt gifter seg, og en fin forretningsmanns kone, siden sjefen så tydelig er interessert i henne. Moren presser på for å få henne til å velge sjefen, men det ender med at hun gifter seg med Bent. Og ikke lenge etter er det han som er fabrikkeier.
Fortellingen avsluttes med at fabrikkeieren og hans kone spaserer i Kristianias gater, og blir stoppet av en bladselger som fallbyr mange av de samme bladene som Bernt solgte i sin tid. Han kjøper ett eksemplar av hvert blad, og det hele munner ut i noen refleksjoner om hvor underlig livet kan te seg…

JEG SOM ER RINGEST BLANT RINGE


Jeg synes 1. påskedag er en passende dag å starte dette prosjektet på. Planen er å skrive en bok om Johan Halmrast i forbindelse med at det i november 2012 er 100 år siden han døde.
Prosjektet har arbeidstittelen "JEG SOM ER RINGEST BLANT RINGE - Johan Halmrast som salmedikter og kolportasjeforfatter".
Jeg hadde håpet på et lite stipend fra NFF til dette, men det glapp, så jeg får prøve å få gjort dette innimellom andre prosjekter, og ikke minst jobben.
Johan Halmrast har på en måte blitt "mitt" tema. Den første boka jeg ga ut handlet om ham ("...så fikk du den levende møte. Ansgar forlag 1990). Da var det 100 år siden salmen ble publisert. Senere har jeg hatt flere artikler om ham og salmen i både Krigsropet og for KPK. Jeg skrev også omtalen av Halmrast i Norsk Biografisk Leksikon.
Det lille heftet fra 1990 er antakelig den mest omfattende og mest tilgjengelige presentasjonen av mannen og salmen, og jeg ser at de fleste som har skrevet om Halmrast i årene siden på ulike måter står i en slags gjeld til det heftet, enten de erkjenner det ved henvisning til det eller ikke.
Med tanke på dette prosjektet har jeg dermed en utfordring, nemlig å være min egen, viktigste kilde.
Jeg googlet Johan Halmrast i dag, og fikk 186.000 treff. Da er det selvsagt mange dubletter, og de fleste henvisningene gjelder salmen hans. Men en del kilder som jeg ikke har vært borti før dukket da opp. Så får vi se hvor det bærer....