Denne teksten ble publisert første gang i Krigsropets påskenummer (nr. 16) i 1995. Senere brukte jeg første del av den i boka «Jeg som er ringest blant ringe» som kom ut i 2016. Når jeg tar dette fram igjen nå, er det fordi det i år - 2020 - er 130 år siden salmen «Maria Magdalenas jubel» ble skrevet.
Den klare vårluften slo imot ham da han kom ut av møtelokaler. Han trakk den, dypt inn i lungene. En gang. To ganger. Sola var akkurat kommet opp, sola som de gamle sa danset av glede når den sto opp påskemorgen. Han kunne ikke se at den danset, men kanskje hadde den danset fra seg for denne gang. Han smilte litt av sine egne tanker. Om ikke sola danset, så hadde han lyst til å danse. Danse og juble. «Lov Herren med dans!» Sto det ikke slik i Salmenes bok? Jo visst!
- Han lever!
Han sa de to ordene inni seg. - Johan! Han lever!
Så sa han dem høyt, men likevel lavt: - Han lever!
Høyere: - Han lever!
Enda høyere: - Han lever!
En mann som gikk forbi, snudde seg, så litt forbauset på ham. – Ja visst, mumlet han, lettet liksom litt på hatten, og satte opp farten.
Han begynte å gå selv også. Folk begynte å komme ut av møtelokaler, og han ville ikke snakke med noen, ville ikke snakkes til av noen heller. Han ville bevare - hva skulle han kalle det - «seiersrusen», gleden, fryden ... Han ville bevare det ublandet. Han begynte å gå hjemover. Nikket bare til dem som ropte «Gledelig påske, Halmrast!» Nikket, og viftet litt med den ene hånden. Han lever! Han lever! Han lever!
Med hvert skritt han tok, slo han de to ordene fast for seg selv. Han lever! Han lever! Slik måtte hun ha følt det, kvinnen det var blitt snakket om i prekenen. Maria. Maria Magdalena. Hun som hadde ligget så dypt nede i synd, men som Jesus hadde befridd. Henne var det engelen hadde betrodd budskapet: Han er ikke her! Han er oppstanden.
For et øyeblikk det måtte ha vært! Å, salige stund uten like, han lever, han lever ennu ...
Der hadde han ordene. Han måtte ikke glemme dem. Måtte ikke glemme dem! Nå var han straks hjemme, og da skulle han skrive dem ned.
Oppe på loftsrommet sitt satte han seg til bordet.
Papir lå der, og en blyant.
Den var spiss, det var bra!
Han satte den til papiret.
«Maria Magdalenas jubel», skrev han. Det var overskriften.
Hvordan var det igjen:
«Å, salige stund uten like ... ».
Der var det.
Han hadde det: « ... han lever, han lever ennu.»
Så kom resten:
«Han vandrer i seierens rike,
min sjel, hvorfor sørger da du?
Han er ikke lenger i graven hvor bleknet i døden han lå.
Jeg levende så ham i hagen,
og aldri så skjønn jeg ham så.»
Hva var det predikanten hadde lagt slik vekt på i talen sin?
- Du må ikke la deg nøyes med at du har sett den oppstandne. Det kan du ikke holde for deg selv. Du må bringe det videre: Si det til andre. Fortelle at han lever.
Han skrev videre:
«Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord.
Tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære!
Å, kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.»
Men predikanten hadde hatt mer på hjertet:
- Det er en levende Frelser vi hyller denne påskemorgen.
Levende, ikke død.
Ikke den korsfestede, men den oppstandne.
Ikke den lidende, men den seirende.
Korsfestelsen har vært.
Lidelsen har skjedd.
Men oppstandelsen og seieren er her og nå.
Her og nå, sa han. Johan skrev:
« ... du søkte din trøst i den døde
og dvelte ved gravnatten kun.
Så fikk du den levende møte!
Å, salige, salige stund.»
Han la fra seg blyanten.
Leste over versene.
Rettet en skrivefeil.
La arket fra seg igjen.
Så på det enda en gang.
Reiste seg og kjente at han var sliten.
Skulle tro om musikklærer A. M. Hanche ville trykke det i Sangertidende? Kanskje han fant en melodi som passet også?
***
Under inntrykket av den forkynnelsen en ung mann hørte en påskemorgen.
Den unge mannen het Johan Halmrast.
Han var 24 år gammel, og hadde om lag ti år tidligere kommet til Kristiania fra Lillehammer.
Nå levde han av å skrive.
Små artikler til avisene, små dikt og fortellinger til magasinene.
Korrekturoppdrag.
Det ga mat på bordet, selv om det kunne være lite mat på et dårlig bord.
På Lillehammer hadde det vært annerledes. Der hadde far vært en aktet og velstående forretningsmann, men så gikk han konkurs, og de måtte flytte til Kristiania.
Johan Halmrast ble født 2. februar 1866 som den nest eldste av fem barn.
De fleste var sterke og spreke, men Johan var unntaket.
Noen kroppsarbeider kunne han aldri bli, småvokst som har var, nesten dverg, med pukkelrygg, svake lunger og deformerte hender. Men hodet hans var jo i orden. Han kunne skrive. Så en penn måtte den holde, den rare høyre hånden der flere av fingrene liksom hadde grodd sammen.
Første vers av «Maria Magdalenas jubel» sto på trykk i Sangertidende i 1890, samme år som sangen ble skrevet. Allerede da var den koblet til den melodien av Kristian Wendelborg som siden har fulgt den.
Johan Halmrast var en produktiv skribent. Han skrev 30 romaner, og et utall noveller, salmer og dikt. Den lyriske virksomheten var det som lå hans hjerte nærmest, men det var også den han tjente minst på. I alt skal han ha skrevet mer enn 600 dikt.
Romaner
I 1896 begynte han å skrive romaner også. I årene fram til han døde i 1912, skrev han i gjennomsnitt to romaner i året.
Fortellingene hans var godt likt, men selv om de ble lest av mange, maktet de ikke å gjøre opphavsmannen rik.
De fleste bøkene kom. ut på eget forlag, og de ble spredd ved at han selv gikk fra dør til dør og solgte dem. Mange av dem ble til i form av hefter som kom med jevne mellomrom.
Det var den vanlige måten å produsere trivialitetslitteratur på ved århundreskiftet.
I 1904 fikk Halmrast for første gang fast jobb. Han ble ansatt som medarbeider i Norsk Ungdomsblad, og redaktøren presenterte ham som «den velkjente forfatter og journalist Johan Halmrast». Men i 40-årsalderen begynte de mange årene med skriving sent og tidlig å ta ut sin rett. Han ble stadig mer plaget av kramper i armene, og måtte slutte som fast medarbeider i Norsk Ungdomsblad.
Hadde det vært magert før, ble det ren armod nå. Johan Falkberget møtte ham på gata på Hammersborg en høstkveld i 1908. I 1936 skrev han om dette møtet i julenummeret til menighetsbladet «Kirkeklokken» på Røros: «Han kom bærende med en bylt i armene - den lignet en krukke. Klærne hans var blankslitte bar preg av en gavedress, kassert i en velstandsfamilie. Hodet formet seg i tåken og i det grønne gasslys uforholdsmessig stort. Ansiktet var blekt og alvorlig.»
Korrekturlesning og små petitkåserier var nå det eneste han maktet å gjøre. Ofte var det bare gode venners bistand og håndsrekninger som sto mellom ham og sulten. Ikke minst fikk han god hjelp fra sine venner i Frelsesarmeen.
Bernhard Fjærestrand var en av dem.
En underlig skrue. Alt han hadde lest! Alt han hadde greie på! Alle de lange samtalene de hadde, enten på kontoret hans i Krigsraabet, eller hjemme hos ham. Bernhard skrev også dikt. Fine dikt. Av og til leste de hverandres dikt høyt for hverandre. Andre ganger kom Bernhard med noen lange flak fra setteriet. «Godt du kom, Halmrast! Vi trenger at noen leser korrektur på dette.» Andre ganger skrev han noen ord på en lapp, brettet den sammen og ga ham. «Lever denne på suppekjøkkenet, så får du noe varmt i livet!» Han gjorde vel opp for seg og de tjenestene han mottok, men han satt ofte med følelsen at han var nesten for en tigger å regne. Det var ingen god følelse!
I romanen «Fabrikkgutten», som regnes som den beste av Johan Halmrasts romaner, og den som ennå så vidt huskes, reiste Halmrast Frelsesarmeen et takknemlighetens minnesmerke gjennom skildringen av frelsessoldaten Adolf, som er fortellingens «gode ånd».
I november 1912 fikk han lungebetennelse, og ble liggende på kvisthybelen.
Et fattigslig og strevsomt liv gjorde at det ikke var så mye motstandskraft igjen i den ennå ikke 47 år gamle kroppen.
Fredag 22. november døde han, og tirsdag 26. november ble han gravlagt på østre gravlund.
Flere aviser skrev pene minneord om ham, og faren og broren rykket inn dødsannonsen tre ganger. Men de eneste som kom i begravelsen var, foruten faren og broren, fire offiserer fra Frelsesarmeen.
Verken stein eller kors ble satt på graven, som lå umerket, og etter hvert glemt, i mer enn 50 år. Men pensjonert sokneprest Nils Høimyr klarte mot slutten av sitt liv å spore graven opp igjen, og lørdag 4. juni 1966 ble et minnesmerke avduket på østre gravlund. Frelsesarmeens hornmusikk fra Oslo 3. korps spilte, og Frelsesarmeens nestleder på den tiden, oberst Olav Jakobsen, var en av talerne.
Det var som en tråd ble knyttet tilbake til det lille følget som hadde vært til stede en kald novemberdag 54 år tidligere.
Heller ikke blant de store salmedikterne vil han bli husket.
Men ved én anledning slo inspirasjonen ned i ham med en kraft og intensitet som bare få diktere opplever.
Den inspirasjonen er blitt beskrevet som «en Patmos-opplevelse».
Ut av den Patmos-opplevelsen kom vår kanskje sterkeste påskedagssalme.
